Passion

Natt til i går lå jeg våken og ba. Jeg begynte med å be Fader Vår, men tok helt av på "La ditt navn holdes hellig". Jeg begynte å proklamere det over Oslo, at Oslo skulle være en by hvor mennesker kjenner Hans navn og respekterer det, har ærefrykt for det. Jeg kjente at jeg ble fylt med ærefrykt for Den Allmektige Gud og tenkte på alle de gangene jeg har falt på knærne, eller på mitt ansikt i Hans nærhet. Jeg kjente en lengsel etter at flere skal bli kjent med den samme Gud, Den Allmektige, som jeg har fått oppleve å møte.

Jeg begynte så å tenke på alle menneskene i Oslo som er på vei til et evig helvete, og begynte å grine med tanken på alle disse menneskene, mens jeg ropte til Gud for dem. Jeg kjente også en veldig sorg over alle de som benekter at der finnes et helvete, samtidig som jeg kan skjønne det. Sannheten er smertefull. En gang i tiden kom jeg også i tvil om der var et helvete, tanken var rett og slett for grusom. Før jeg la meg den kvelden, var jeg dum nok til å be en bønn av typen: "Hvis der virkelig er et Helvete, Gud, så vis meg det". Gud var nådig nok til ikke å vise meg helvete. Han viste meg Djevelen i en drøm isteden. Etter å ha sett han, er det lett å skjønne at der er en fortapelse. Da jeg våknet så bare gren og gren jeg på grunn av den sterke opplevelsen, så ledet Gud ledet meg til å lese der jeg burde ha søkt svaret "in the first place", nemlig i Bibelen.

Alt står veldig tydelig der, i Bøkenes Bok. Hvis alle kristne bare ville akseptere at alt som står der er sant, ikke bare det som stemmer med våre tanker og følelser. Vi må akseptere at Gud er Hellig, at Han vet best. Han er Gud, Han kan ikke rommes i våre tanker. Han er langt langt større, veldig veldig opphøyd over noen form for menneskelig intelligens. Det vi ikke skjønner, det må vi bare godta. I dette tilfellet, er det smerte vi må godta. For hvis jeg virkelig tror på Bibelen. Hvis jeg virkelig tror at der er mange mennesker som er på vei til evig lidelse, og at den eneste redningen for dem er å ta imot Jesus, da vil det gjøre noe med både måten jeg føler, tenker og handler. Jeg vil da kjenne en enorm smerte og begynne å be for disse menneskene. Jeg vil begynne å leve mitt liv for noe større enn de daglige gjøremål med å rydde kåken, lage mat og så videre. Jeg vil oppleve at mitt liv dreier seg om noe mer enn at mine lyster skal bli oppfylt. Jeg vil oppleve at livet mitt ikke bare dreier seg om meg selv, men om noe mer.

Jeg kjenner en veldig lengsel etter at alle mennesker skal bli nådd, etter at Guds Rike skal komme "på Jorden som i Himmelen". Samtidig vet jeg at jeg ikke kan nå alle. Jeg må bare fortsette å være trofast i de tingene som jeg opplever at Gud har kalt meg til, mens jeg fortsetter å rope om at Hans Rike skal komme. En av de tingene som jeg opplever at Gud har kalt meg til, er å nå barn, å drive med "kristen klovning". Jeg kjenner en lengsel etter å kunne formidle enda mye mer da jeg gjør dette. Jeg ønsker ikke bare å underholde barn eller å gi dem en god preken. Jeg ønsker at de skal lære å kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse. Jeg lengter etter at de skal oppleve Jesu nærvær, bli Hans disipler og at de skal komme inn i tjeneste og fungere i nådegaver. Jeg ble veldig inspirert på en samling med Connect Europe i Sveits i fjor. Der traff jeg en tenåring. Han var vel tretten år eller sånn da. Han profeterte med kraft og autoritet og underviste noen av oss andre i Ordet med en dybde jeg ikke hadde forventet av noen ungdom. Livet hans dreide seg om Guds Rike. Han leste mange av de kristne bøkene som andre kristne ungdommer i tjueårene pleier å lese.

PASSION!!!